SANSNING OG SENSIBILITET
- tanker om Anne Sara Loes kunst - Anne Karin Jortveit
“The state of emergency in which we live is not the exception, but the rule.” Walter Benjamin
En sirkelrund form. Mørk, men transparent. Gjennomlyst, men hemmelig likevel. Skygger, duse flekker og organiske buktende linjer over en glassflate. I det ene øyeblikket konkav, i det neste konveks. Som om den harde og statiske flaten formidler en puls foran øynene på oss. Og det samlende og utvidende punktet for dette: En liten, nærmest blass kjerne, både eksponert og beskyttet langt der inne i det todimensjonale bildet. Den perfekte sirkelen bringer fram noe gjenkjennelig, og forblir mystisk. Kanskje tenker vi at dette er en mikroorganisme av et eller annet slag, blåst opp for å kunne møte det menneskelige blikk. Men i det samme kobles andre assosiasjoner til. Med ett er vi på en reise inn i kroppen, som om vi skal til et sted bak øyeeplet, og like plutselig er vi på vei ut i det uendelige verdensrommet, som om vi står overfor et dunkelt bilde av en planet uten navn. Vi kjenner på skjørheten vi står overfor. Kanskje vi der og da ikke kan språkliggjøre dette, men det gir ikke slipp og begynner å virke i oss.
Dette fotografiet av en netthinne, lagt inn mellom plater av plexiglass og plassert på en sokkel av stål, er fra en av Anne Sara Loes installasjoner. Den ble vist på Kunstmuseet Kube i Ålesund i 2012 under tittelen ”arkiv2”. Denne ene bestanddelen fra installasjonen kan stå som inngang til en refleksjon rundt hennes kunstnerskap. Ikke fordi den befinner seg i en særstilling blant de mange fascinerende og vakre fotografiene og digitale bildene vi finner i hennes prosjekter, men fordi den innledningsvis er et fint eksempel på hvordan hun arbeider med fakta og fenomener, og fletter dette inn i en kunstnerisk og sansende flertydighet. Anne Sara Loe orienterer seg bredt og finner sitt råmateriale i et vidt spekter av fagmiljøer og ulike institusjoner. Hun henter fra nettet, hun tråler bøker og hun tar kontakt med spesialister på ulike vitenskapelige felt. Hun vender seg i retning av geografiske og topografiske formasjoner og landskap, henter materiale fra botanikk, organiske strukturer og menneskers og dyrs anatomi. Hennes temaer blir til i installasjoner, tegninger, fotografier og konstruerte digitale bilder. Om naturen er en viktig drivkraft for Anne Sara Loe, så vises den ikke nødvendigvis fram i sin ”originale tilstand”. I hennes hender blir naturelementer kunstnerisk bearbeidet via digital teknologi. Hun setter dermed ikke natur og teknologi opp som motsetninger, men bygger ned forskjeller ved å krysskoble kategorier.
Anne Sara Loes sarte og pustende arbeider gjennomtrenges av en hudløs, melankolsk styrke. Selv omformet til et kunstnerisk uttrykk forteller hun fremdeles om verden slik den er, bare man skreller bort lagene av tildekking og beskyttelse. Noen ganger nesten uforståelig gripende, som skjelettet til et lite dyr, noen ganger foruroligende og illevarslende, som røntgenbilder av indre organer hos et menneske.
Hun velger med omhu, og arbeider både intuitivt og systematisk gjennom mange faser før det endelige uttrykket åpenbarer seg. Enkeltelementer føres varsomt og prøvende sammen. Dette finner sted både på mikro og makronivå, i et pollenkorn, i et bilde av Månen. Slik skaper hun dialogiske sammenstillinger av forhold i indre og ytre landskaper som vanligvis ikke lar seg sammenstille. Nye fortellinger finner sted i overraskende og nyskapende koblinger mellom objekter, fenomener og ideer. At det umulige blir gjort mulig er et viktig trekk ved kunstens inkluderende praksis, og hos Anne Sara Loe blir dette utfoldet på en finstemt, men konsekvent måte.
Ornamentale metoder
Mange av Anne Sara Loes prosjekter formes i et ornamentalt og digitalt oppbygget språk. Hun utforsker og leker med dimensjoner. Ornamentet kan være en remse på en vegg, det kan bli til tapet som kler et helt rom. Om ornamentet falt i vanry i det 20.århundre og ble sett på som overflatisk dekor og unødvendig pynt, har det i årtusener bidratt til å kontrastere liv og død på et symbolsk plan. I ornamentets regelmessige rytmer, i møtepunktet mellom det konkrete og abstraherte, har mennesket funnet plass til å orientere seg mellom tilværelsens eksistensielle ytterpunkter. I det vakre og symmetriske har det likevel ikke vært uvanlig å konstruere finjusterte brudd for slik å kunne legge til flere budskap og meningslag. Serien ”Elektroniske forstyrrelser”(2015) utstråler en ornamental balanse i sin digitale geometri, men også her er forskyvninger og rytmiske rykk som tittelen så klart indikerer. Dette er en invitasjon til å ta seg tid til se etter flere lesninger bak det aller første inntrykket. Slik plasserer Anne Sara Loe seg i en lang og rik historie, og bidrar selv til å rehabilitere ornamentets meningsbærende muligheter. For i dag er det like gjerne ornamentet som er relevant å bruke for kunstnere, og når hun komponerer enkeltmotiver til store ornamenter, som i seriene ”Ornamentale konstruksjoner” (2010) og ”Wall Papers” (2103-14), løfter hun samtidig fram fliker av den tekstile verden med sine mønstre, som igjen har røtter i folkekunstens bruk av naturen. Hos Anna Sara Loe er disse gjerne bygget opp av detaljer av gjennomlyste og skannede kropper, ikke av abstraherte naturformer. Dette knytter sammen visuelt språk og levd liv. Hun vrenger innsiden av livets mange variasjoner og avskygninger så å si ut gjennom ornamentet. Forgjengeligheten er skrevet inn i fint sammenføyde legemsdeler. Det treffer unektelig noen melankolske strenger i oss når vi oppdager forbindelsene mellom komposisjon og detaljer.
Måten hun arbeider med ornamentikk, minner ikke bare om vanitastradisjonen, men også om egenskaper ved collagen. Ved å løsrive ulike elementer fra sin opprinnelige sammenheng for så å sette dem inn i nye visuelle mønstre, oppstår en «tredje mening». Men i Anne Sara Loes billedverden oppleves dette verken som konstruert eller komplisert. De stiliserte resultatene, som i de mange tapetene, gir forunderlig nok ro og balanse. Slik sett omfavner disse ornamentene oss, insisterende, men på en mild måte.
Tegning og topografi
Anne Sara Loe har bakgrunn som arkitekt. Hun bruker sine kunnskaper og erfaringer med romlige forløp og arkitektoniske virkemidler, og lar rommet bli en del av det kunstneriske prosjektet. Hunsamarbeider dessuten med sin mann, arkitekten Helge Aarset, om tegneprosjekter de kaller ”Flyktig topografi - geografiske organismer” og ”Trace”. De tegner rett på vegg og omdanner nakne rom til en visuell «bok» for sammensmeltninger av landskap, kart og mikroorganismer gjenskapt som flyt av konturer, linjer og omriss.
Å igangsette et slikt prosjekt må nødvendigvis innebære en fysisk og mental investering. Hele tegneprosessen kan oppfattes som en langsomt utført performance. Samtidig som linjene ekspanderer, blir hver bevegelse av hånden og blyanten styrt av et intenst fokus, som om hver minste forflytning innebærer et viktig valg for den romlige helheten. Denne performative tilstedeværelsen sitter i hver ferdig tegnede strek. Menneskene som ankommer disse rommene må føle på noe av det samme, og kanskje opplever de at linjene liksom har i seg sitt eget liv, at de kommer bevegelsene til besøkende i møte. I gallerier vet vi at utstillinger kommer og går, også denne håndtegnede topografien forsvinner for å gi plass til nye aktører. Da er det fint å se for seg at disse møysommelig oppbygde linjene ikke først og fremst og brutalt bukker under for malerkosten, men forsvinner forlengende ut av galleriet og over i nye situasjoner.
Gjennom estetikken
Anne Sara Loe har en iøynefallende visuell kompetanse, og hennes arbeider bæres fram av en betydelig estetisk nerve. I samtidskunsten har estetikkbegrepet gjerne vært knyttet opp mot kritisk refleksjon og relasjonell tenkning, men mye i kunsten har vært i endring de siste årene parallelt med endringer og hendelser i verden for øvrig. Mange kunstnere, ikke minst de som er opptatt av natur og miljø, arbeider bevisst med en estetikk som tar oss sanselig med ut i verden og åpner oss opp mot erfaringer. Estetikken er ikke bare i øyet, den knytter seg direkte opp mot kroppen også. Med andre ord binder kunstprosessen sammen den begrepsbaserte meningen og den kroppsbaserte erfaringen. Kunstnere kan derfor utforske verden på helt andre og friere premisser enn hva for eksempel den akademiske forskeren kan.
Selve uttrykket ”den estetiske erfaring” forbindes gjerne med den amerikanske filosofen John Dewey. Han mener at kunst er blitt del av et kunstinstitusjonelt rammeverk løsrevet fra tilværelsen for øvrig. For Dewey har ikke kunsten enerett på estetikkbegrepet, det finner sted i alle livets prosesser, både innenfor og utenfor kunstfeltet. Et kunstverk blir meningsfullt når det igangsetter aktiv samhandling med sine mottakere. Man blir rettere sagt medskaperi møtet med kunst som kommuniserer fordi den oppleves som direkte relevant for ens egne livserfaringer.
Slik Dewey påpeker viktigheten av å integrere kunsten i livet, slik arbeider også Anne Sara Loe med å skape aktive og meningsfulle forbindelser mellom kunsten hun frambringer og den virkeligheten hun har hentet stoff fra. Bildene hun tar utgangspunkt beveger seg fra biologi til astronomi, likevel oppleves de aldri som vilkårlig valgt av rent formestetiske grunner. De oppleves som deler av et erfaringsbasert virke, og derigjennom som et bidrag til mellommenneskelige dialoger. I den estetiske erfaringen er vi i interaksjon med våre omgivelser, mener Dewey. Anne Sara Loes kunstneriske praksis viser hvordan dette kan finne sitt utrykk som kunst.
Helhet og handling
Flere og flere har begynt å snakke om at vi har entret menneskets tidsalder, eller den antropocene tidsalder som den også kalles. Det er et faktum at mennesket nå dominerer jordkloden og at vi, ved vår livsførsel og forbruk, for alvor legger føringer for hvordan livet på jorda vil bli framover. Det krever endringer på de store planene, samtidig som holdninger skapes i de mindre rommene; i og mellom mennesker, i hverdagene og selvsagt i kunsten. Også Anne Sara Loe er en stemme her. I hennes estetiske arbeider finnes en underliggende etisk følsomhet. Når hun sammenføyer kropp og landskap som i ”Forstyrret landskap” (2014) minner hun oss om hvor integrert mennesket er i naturen, og hvor sårbart dette forholdet er i vår tid.
Slike betydningsfulle koblinger blir kanskje først og fremst synlige for oss i våre nærmeste omgivelser.I utsmykkingen ”Referanse” (2011) på Borgund videregående skole i Ålesund har hun, i samarbeid med Britt Sorte, valgt ut planter fra nærmiljøet. Ikke prestisjefylte eller sjeldne vekster av noe slag, men planter som på en måte er blitt en del av hverdagslivet. Ved å løfte disse inn i det kunstneriske arbeidet blir de sett.Dette bidrartil å sette fokus på det unnselige og på det som kanskje blir tatt for gitt. Da kan det på den ene siden handle om å etablere et vedvarende eierskap til det biologiske mangfoldet på et lokalt plan, og på den andre siden være et innspill til holdningsendringer i en større økologisk tenkning.
Hennes tilnærmingsmåter og holdninger til kunstprosessen kan minne om den franske filosofen Felix Guattaris utvidede syn på økologibegrepet. For ham handler ikke økologi bare om den ytre naturen, økologi har også å gjøre med sosiale og mentale relasjoner. Det handler om å anerkjenne at alle deler i en helhet spiller med. Skjer det endringer og forskyvninger, uansett på hvilket nivå i en relasjon, vil dette påvirke og nyansere sammenhengen. Anne Sara Loes sensible og utprøvende tematiske arbeid viser en lignende respektfull innstilling til den finstemte balansen i et system av ulike deler. Prosjektene hennes kan ha en tilsynelatende saklig og dokumenterende karakter, men den sarte kjøligheten i kunstuttrykket aktiverer tanker rundt hvilke verdier som er viktige for oss som deltakere og bidragsytere i samfunnet, kulturen og naturen. I møtet med hennes kunst oppfordres vi til refleksjoner rundt egne opplevelser og valg.
***
I dag lever vi i en heseblesende strøm av bilder, meninger og inntrykk. Vår digitale tilkobling sørger for en informasjonsflod døgnet gjennom. Det er som om vi aldri slipper unna, som om vi er tvunget til alltid å være pålogget. Mange av oss søker etter lommer av stillhet, langsom tid og helhetlige tanker. Anne Sara Loes kunst viser veien til et slikt sted.
Anne Karin Jorveit